Hybrid forlovelse i Nordsjøen
Norge har forlovet seg til planen om å lage verdens største kraftverk i Nordsjøen.
Foto ved Jesse De Meulenaere på Unsplash
Skrevet av: Jan R. Steinholt
Regjeringa vedtok sin storstilte havvindsatsing i mai 2022. Allerede da ble det gjort klart at hybridkabler var aktuelle. «Det vil bli vurdert kabler med toveis kraftflyt, radialer til Europa og radialer til Norge for hver utlysning.»
Løfte til Ursula
Vedtaket var ni dager gammelt da statsministeren skrev brev til Ursula von der Leyen og Rådets president Charles Michel med løfte om at mye av havvinden vil eksporteres til EU. Støre skrev at han ser fram til å utvikle «juridisk rammeverk og infrastruktur for å høste det store potensial for kraft fra Nordsjøen».
Tyskland, Belgia, Nederland, Danmark og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen var i 2022 samlet til et toppmøte i Esbjerg på Jylland. De fire statene dannet «Nordsjøkoalisjonen», med et ønske om å samkjøre statenes havvindproduksjon og bygge minimum 150 gigawatt havvind innen 2050 med tilhørende energiinfrastruktur. Esbjerg-erklæringen handler om å koble de enkelte landas kraftforsyninger til energiøyer i Nordsjøen, og de forskjellige øyene (nodene) skal forbindes til hverandre. Hybridkabler må til for å virkeliggjøre disse ambisjonene.
Norge sluttet seg raskt til dette målet om å gjøre Nordsjøområdet til «verdens største kraftverk».
Dobling
I 2026 har de fire opprinnelige land blitt til ni, Norge medregna. Tyskland, Frankrike, Belgia, Luxembourg, Nederland, Storbritannia, Irland og Danmark utgjør de øvrige. Også målet er dobla. I sin Hamburgerklæring 26. januar 2026 bekrefter statsministrene at de vil jobbe for å implementere EU-målet om 300 GW havvind i Europas nordlige farvann innen 2050. Statsminister Jonas Gahr Støre er en av underskriverne.
Statslederne forplikter seg til «markedsorientert, økonomisk konkurransedyktig og pålitelig utbygging med koordinert arealplanlegging for grenseoverskridende samarbeidsprosjekter».
Dette skjer mindre enn ett år etter at energiminister Aasland skrinla hybridkabler fordi han mente det ble for dyrt og risikabelt.
EU-vedtak endrer «kostnadsbildet»
Men hva er for dyrt, og for hvor lenge?
Aasland sa nemlig også følgende: «Regjeringen utelukker likevel ikke at havvind med hybride løsninger kan bli aktuelt i fremtiden, om situasjonen og kostnadsbildet skulle endre seg.»
Situasjonen vil naturligvis endre seg når en gjør seg avhengig av en installert effekt nesten ti ganger større enn den norske vannkrafta. Til forskjell fra vannkrafta er kapasitetsutnyttelsen for vindkraft bare rundt 30 prosent av installert effekt. Behovet for tilførsel av kraftmengder fra land vil bli stor i perioder med «dunkelflaute» (lite vind og lite sol).
Kostnadsbildet vil også endre seg som følge av EUs vedtak om å eliminere all import av russisk gass, både rørgass og LNG, innen utgangen av 2027. I og med dette vedtaket gjør EU seg uavhengig av Russland – for å bli desto mer avhengig av USA. Den amerikanske LNG-gassen koster opp mot det seksdobbelte av russisk gass, noe som vil drive energi- og strømprisene i været. (Ungarn og Slovakia stemte derfor imot vedtaket, mens Bulgaria stemte avholdende.)
Da kan det brått bli mer «lønnsomt» å satse på havvind. Eller rettere; behovet for massive subsidier blir mindre. Et av de to norske havvindprosjektene, Utsira Nord, er i utgangspunktet subsidiert med 35 milliarder kroner i statlig garanti. Analytikere mener at produksjonsprisen vil ligge på 2 kroner/kWh.
Uforpliktende forlovelse
Pressa gir inntrykk av at «Norge ikke har forpliktet seg til noe» når det gjelder målet om å skape verdens største knutepunkt for havvind.
Det er for så vidt riktig at EU-strategien i TEN-E (forordningen om transeuropeiske energinettverk) er ikke-bindende. TEN-E er en videreføring av Infrastrukturforordningen og heller ikke del av EØS-avtalen.
Når Norge likevel sverger troskap i den ene felleserklæringa etter den andre, er det klart politisk forpliktende, om enn ikke juridisk. Når man forlover seg, planlegger man vanligvis ikke å bryte forlovelsen.